Hvordan fungerer hjernen ved navigasjon?

Kaja Nordengen, hjerneforsker og forfatter av "Hjernen er stjernen", deler hvordan hjernen hjelper deg å navigere.

Hjernen hjelper deg å navigere

Mennesket fant frem også før vi fikk GPS. Vi har lenge visst at det sendes informasjon fra alle leddene våre til storhjernen via lillehjernen, og at det hjelper oss med å vite hvor vi er i rommet selv når øynene er lukket. Det er imidlertid ikke nok til å forklare hvordan vi klarer å finne frem til Louvre første gang vi er i Paris, eller til jobben hver eneste dag når vi er hjemme. Det må være noe mer.

Innerst i tinninglappen på begge sider av hjernen ligger det en hjernestruktur som likner på en sjøhest: hippocampus. Hippocampus har vært såpass kjent for sin viktige rolle i hukommelsen, at man trodde at årsaken til at taxisjåførene i London hadde større hippocampus enn gjennomsnittet, var at de måtte huske så mange gatenavn. Men det holder ikke å pugge gatenavn. Det er forventet av Londons taxisjåfører at de til enhver tid vet eksakt hvor de er i forhold til et utall ulike severdigheter og kjente steder. Når du går inn i en av de sorte, små taxiene, kan du forvente å bli kjørt den korteste veien til et hvilket som helst annet reisemål i London. Og dét uten andre hjelpemidler enn sin egen hjerne.

Les også: Hvordan kan du få bedre hukommelse?

Hvordan fungerer hjernen når du skal navigere?

I 2015 vant Norges forskeryndlinger May-Britt og Edvard Moser nobelprisen i medisin sammen med britiske John O’Keefe. O’Keefe har satt hippocampus på kartet som mer enn et viktig område for hukommelsen. Han viste at vi har egne celler i denne sjøhesten vår, som sender signal når vi er på et bestemt sted. Altså, når du går rundt på ditt eget soverom er det en nervecelle i hippocampus som ”skriker ut” hver gang du er ved hjørnet av sengen din, mens det er en annen som ”skriker ut” når du er borte ved vinduet. Han kalte den stedceller.

Mens O’Keefe startet en viktig æra med å avdekke hvordan hjernens navigasjonssystem fungerer, er det May-Britt og Edvard Moser som har tatt stafettpinnen videre og løftet forståelsen til et helt nytt nivå. De så ikke bare på hippocampus, men også hjernebarken som ligger rett utenfor. Der fant de egne nerveceller som sendte signaler i et koordinatsystem. De fant finmaskede nett for små områder, og store, løsmaskede nett for store områder. Disse nervecellene kalles gitterceller. I tillegg har vi hoderetningsceller, grenseceller og fartsceller.

Det er grunn til å tro at disse cellene er vel så viktig for taxisjåførene i London, som nerveceller som bidrar til å lagre minner. Eller er de egentlig forskjellige i det hele tatt? Hvor ofte husker du egentlig noe, uten å også huske stedet? Og visste du at stedcellene (andre enn den for plassen du sover på) aktiveres når man drømmer? Selv den mest velbrukte hukommelsesteknikken handler nettopp om å knytte det du husker til et sted.

Det som gjør hjernene til Londons taxisjåfører spesielt fascinerende er hvor godt undersøkelsene demonstrerer at måten vi bruker hjernen vår på, bidrar til fysiske endringer. En kunne tro at det at de som klarer testen populært kalt ”The knowledge” (best oversatt med kjentmannprøven) fra før av hadde større hippocampus enn gjennomsnittet, men nei. Den vokser faktisk. En gruppe mennesker som ønsket å bli taxisjåfører fikk hjernene sine scannet før de begynte å trene seg opp, for så å få dem scannet igjen etter kjentmannsprøven. Og et område av hippocampus hadde påviselig blitt større.

Man vet at det dannes nye nervecellekontakter når man bruker hjernen, såpass mye at hippocampus vokser når man trener på å finne veien. Det er ikke vist at den krymper av å ikke bli brukt, men logisk sett er det neppe positivt. Hva med å skru av GPS’en på mobilen og heller holde den du har i hjernen i form?

Les også: Hjernetrim for hjernens utvikling

  • Var dette relevant?
  • ja   nei